Sanne i 9. trinn er fra Drøbak. Familien hennes bodde der da 2. verdenskrig brøt ut i Norge. Gjennom den tverrfaglige skoleoppgaven “Vi lager avis” gjorde Sanne et intervju med sin farmor, som opplevde senkingen av Blucher og krigens herjinger i Norge gjennom barneøyne. Les farmors sterke historie her.
Journalist: Sanne Kjus
Hvordan var det å leve under 2.verdenskrig?
Jeg skal intervjue min farmor, Grete Bruun, som levde under 2. Verdenskrig. Hun ble født 25.12.1936 og var kun tre år gammel da krigen brøt ut i Norge. Hennes historie er basert på hennes egne opplevelser og hennes families fortellinger om krigens dager.
–Hva husker du eller har blitt fortalt om angående krigens utbrudd i Norge?
Når krigen brøt ut i Norge var jeg tre år gammel. 9. April 1940 kom det et stort skip inn i Oslofjorden. Krysseren Blucher ble skutt og senket av nordmenn fra Oscarsborg festning. Skipet sank. Nesten alle soldatene druknet men noen få klarte å svømme i land.
Hele familien min som bodde i Oslo sentrum ble redde og skremt da dette skjedde.
Vi var redde for at Oslo by skulle bli bombet fra luften. Derfor rømte vi fra Oslo og ut av byen. Vi bosatte oss på en hytte i Maridalen sammen med hele slekten bortsett fra min far. Vi var ikke de eneste som rømte fra Oslo på denne tiden. De fleste flyktet raskt ut av sentrum og lasteplan og alle type kjøretøy var fulle av folk som ville unngå tyskernes våpen. Mange rømte også til Sverige. Vi bodde på hytta i omtrent en måned før vi turte å flytte tilbake.
-Kan du fortelle litt om din fars rolle i krigen?
-Faren min var en av mange nordmenn som jobbet for å få slutt på krigen. Alle nordmenn ville bestemme over Norge selv. Faren min var medlem av en gruppe som het Osvald-gruppen. Han het Finn Eriksen og ble født 8. Mars 1908. Osvald-gruppen saboterte tyske installasjoner, krigsindustri og tropper i Norge under 2. Verdenskrig.
På bakgrunn av dette var faren min ettersøkt av tyskerne og var meget sjelden hjemme.
Tyskerne kom ofte for å undersøke huset vårt og da ble vi ekstremt redde. I Oslo. I november 1942 var faren min og flere andre motstandsmenn på en hytte i Hemsedal. Tyskerne angrep hytta med våpen og gruppa besvarte med å skyte tilbake. Faren min ble hardt skadd i skudd vekslingen og ble kjørt til Ullevål sykehus. Min mor fikk illegale meldinger om sin ektemanns situasjon og ble derfor smuglet inn på sykehuset og utkledd som sykepleier for å besøke sin mann. Han døde i februar 1943 og da var jeg kun 5 år gammel. Når farmor hører «Ja, vi elsker» begynner hun å gråte. Det minner om han. Faren var veldig kjærlig med barna
–Hvilke forandringer i hverdagen medførte krigen for deg og din familie?
Så lenge krigen varte var det så å si nesten ingen ting å få kjøpt av mat, klær og utstyr. De familiene som hadde barn fikk et rasjoneringskort for melk og matvarer. Frukt fanntes ikke overhodet ikke. Foreldre ble veldig kreative og måtte sy om klær og strikke som barna kunne benytte. Jeg og min bror hadde det greit da vi bodde sammen med flere andre voksne. Dessuten fikk min mor seg arbeid på Torggata bad som “badekone”. Tyskerne som okkuperte landet forsynte seg først med klær og mat, men også leiligheter ble okkupert og brukt som bolig for tyskerne. Skolen i mitt område ble også okkupert av tyskerne og kirken ble derfor tatt i bruk som en skole.
Alle hadde blendingsgardiner for å forhindre og bli bombemål for tyskerne. Det fantes heller ikke gatelys. Man turte såvidt å bruke lommelykter om kvelden.
-Hva husker du fra krigens slutt?
En dag jeg kom hjem fra skolen sa mor “Nå er det fred!”. Da ble det en ellevill fest i byen. Folk var i gledesrus og jeg husker at jeg ble litt redd for det ble faktisk litt voldsomt for meg da jeg bare var 8 år. De fleste løp ut i gatene og ingen betalte på buss og trikk denne dagen. Bilder av Hitler ble ødelagt og mange hentet norske flagg, som hadde vært forbudt å bruke undere krigen. Alle de strenge reglene til tyskerne ble borte og jeg fikk starte på en ordentlig og fin skolebygging. Det var veldig stor stas
Av Sanne Kjus.
(les mer om det tverrfaglige avisprosjektet HER)
