Det forsvunnede gebisset

Historien om “Det forsvunnede gebisset” er forfattet gjennom en skrivestafett Den Norske Skolen, Malaga gjennomførte før påskeferien. Syvendetrinn startet stafetten med å lage en innledning. Tredje- og fjerdetrinn jobbet seg inn i handlingen, og overlot videre stafettpinnen til første- og andretrinn som fantaserte seg fram til en spenningstopp. Femte- og sjettetrinn samlet trådene og lagde en spennende avslutning, og avrundet historien med oppklaring, humor forsoning. Velbekomme.

BILDE: På denne tegningen finner du persongalleriet som opptrer i historien om “Det forsvunnede gebisset”. Persongalleriet er oppfunnet og tegnet av Linda Sakseide, som inspirasjonskilde for skribentene.

Det forsvunnede gebisset

Det var en stormfull morgen. Det pøsregnet, lynte og tordnet den søndags morgenen herr Bisk våknet. Han hørte regndråpene ute plaske i søledammene og på vinduet. Han skulle putte gebisset inn i munnen, men så fant han det ikke. «Hvor er gebisset mitt?» tenkte han. Det lå ikke i glasset på det brune nattbordet der det pleide å ligge. Han begynte å lete overalt. Oppå nattbordet, under det og inni, men han fant ingen gebiss. «Jeg la det jo her i går kveld. Noen har tatt det! Jeg skal finne den skyldige!», tenkte han.

Han prøvde å lete etter gebisset i andre skuffer og skap, men han fant det ikke. Han hadde et stort problem fordi han kunne ikke snakke eller klage uten gebisset. Noen vil kanskje si han fortjente det fordi han alltid klaget på alt og alle. Han ble så rasende at han ble knallrød som en tomat!

Herr Bisk subbet ut i den hvite stua og ut på det flislagte kjøkkenet. Han gikk bort til den ekle og grisete kaffetrakteren og skrudde den på. Den luktet helt forferdelig.

 

Bank, bank. Han løp bort til døren og prøvde å åpne den, men noen hadde blokkert den fra utsiden. Han tenkte at det måtte være de to snørrungene Lars og Siv, som bodde en og to etasjer lengre opp, som hadde hatt det gøy med å stjele de fine hvite porselentennene hans og nå sperret døra.

Han gikk ut i stuen der det store vinduet var, åpnet det og klatret ut i hagen. Gresset i hagen var grønt og det vokste mange forskjellige blomsterarter der. Han likte best de dyp-lilla tulipanene og de hvite rosene, men det hadde han aldri fortalt til noen. Det pøsregnet. Han skyndte seg inn hoveddøra og så at det var de to sprudlende tvillingsøstrene Hildur og Agnes som stod utenfor leiligheten hans. «Hei», sa søstrene med de fine flamencoskjørtene. «Har du lyst på boller», spurte de på likt. Da sa herr Bisk: «Y klanl ijjekk splistle!»

«Vi skjønner ikke hva du sier. Vi setter bare bollene her vi», sa tvillingene.

Han mistenkte at det var de to damene som hadde tatt gebisset hans siden de kom med boller. Han trodde de hadde bitt altfor hardt i en bolle så de mistet noen tenner og trengte et gebiss.

 

Han gikk og spurte nesten alle i blokken, men ingen hadde tatt det. Den eneste han nå ikke hadde spurt var Mørket. Han bodde på toppen. Etter at Bisk hadde banket på døren til Mørket et par ganger begynte han å bli kjempesur og sparket inn døren. Mørket var ikke inne i leiligheten. Bisk gikk rundt i det dårlig opplyste rommet og han så nesten ingenting der inne. Bisk hentet et ark og en penn og skrev på en lapp: Møt meg hjemme i leiligheten min når du kommer hjem.

 

Da det begynte å skumre kom Mørket. Bisk hadde ventet i snart fire og en halv time. Mørket gikk med sorte klær, et teppe på seg, en hette, og var helt svart i ansiktet. Bisk klarte ikke og se hvordan han så ut, men han så en svart og hvit ting i lomma hans. Bisk trodde det var en kniv. Bisk tok fram telefonen, men Mørket slo mobilen ut av hånda til Bisk og tråkket på den. Mørket gikk nærmere Bisk. Han sa noen rare ord som Bisk ikke forstod.

 

Neste dag gikk de to snille damene igjen til Bisk på besøk, men Bisk var ikke der. De lette overalt i bygget, men fant han ikke. Bisk var borte vekk!

 

Søstrene gikk tilbake til leiligheten sin og bakte boller som de alltid gjorde om morgenen. Denne morgenen ville de bake daimboller. Hildur tok ut mel og sukker fra kjøkkenskapet, og fant daimsjokoladen i skuffen. Hun så at den var åpnet, og ropte skrekkslagent til Agnes: «Har du spist av daimsjokoladen vår?» Agnes smilte nervøst og slo blikket ned i golvet. Hun mumlet frem at det hadde vært så fristende å smake på den, at da Hildur hadde gått på do, så snek hun seg til en bit. Hildur begynte å skrattle, så kaffekoppen til fru Jensen i underetasjen begynte å bevege på seg. Hun trodde det var jordskjelv, men skjønte straks at det nok en gang var søstrene over henne som lo høyere enn en delfin skriker.

«Var det derfor du var helt brun i ansiktet etter at jeg hadde vært på do,» fortsatte Hildur med den kneggende latteren sin. Så lo de begge to og slo seg på knærne. Agnes fant melk og egg i kjøleskapet, og så blandet de alt sammen i den fineste bakebollen de hadde i huset. De satte deigen til heving, mens de satte seg ved pianoet og spilte og sang «Pepperkakebakersangen» fra Hakkebakkeskogen. Deretter trillet de flotte boller som de penslet med egg før de puttet dem på stekebrettet og satte dem i stekeovnen på 180 grader.

 

Denne gangen skulle de gå til Mørket med bollene. Det knirket i trappa da søstrene beveget seg oppover mot tredje etasje i oppgangen. Lyspæren i trappegangen opp til tredje etasje blafret før den sa «poff» og sloknet. Søstrene syntes det var litt creepy, men fortsatte oppover de siste trappetrinnene til Mørket sin leilighet.

 

Søstrene skulle akkurat til å ringe på, men da fikk Agnes øye på døra som var ødelagt. Hun ble så skremt at hun begynte å le høyt. Da kom Mørket ut og spurte surt: «Hva gjør dere her?»

«Vi har tatt med deilige nybakte daimboller til deg,» klukket søstrene nervøst.

«Er det sukker i dem?» spurte Mørket.

«Ja, selvfølgelig, de er veldig søte,» svarte Hildur muntert.

«Jeg spiser ikke sukker. Får ikke lov av mamma,» sa han sint.

 

I det samme åpnet døra til naboen seg. Det var Siv som åpnet. Hun spurte søstrene hva som luktet så godt, og da snudde Agnes og Hildur seg brått og holdt kurven med boller frem foran nesa på Siv og spurte om hun ville ha daimboller. Det ville hun så klart ha.

Mørket forsvant inn i leiligheten sin. Siv spurte om søstrene kunne følge henne ned til boden med søppelet. Hun torde ikke å gå forbi Mørket sin leilighet alene. Søstrene lo og sa at de selvfølgelig kunne følge henne, og så gikk de alle tre ned trappetrinnene til utgangen og ut døra. Da de kom til boden hørte de noe mumleskrik fra innsiden av boden. Hva kunne det være?

 

Siv, Agnes og Hildur åpnet døra litt etter litt. De følte seg veldig nervøse, alle tre. I boden sto herr Bisk, biskere og rødere enn noensinne. Han mumlet og mumlet og hadde masse han ville si, men ingen forsto et kvekk av det han prøvde å si. Han veivet med armene og gestikulerte vilt. «Møhke, møhke!» hørtes det ut som om han sa. Hva kunne det bety? Hva var det han mente? De så på hverandre som store spørsmålstegn. Herr Bisk gjentok, men det var umulig å forstå. Plutselig hørte de en lyd bak seg. Det var Lars som kom, han skulle hente sykkelen sin som sto i boden. «Hva skjer her?» spurte Lars. Siv forklarte at herr Bisk var blitt stengt inne i boden, men at de ikke forsto noe av det han sa. Dermed visste de heller ikke hvem som hadde stengt ham inne. Lars tenkte seg om. «Det var rart. På vei ned hit møtte jeg nemlig på Mørket. Det så ut som om han kom herfra. Men hvorfor ville han stenge herr Bisk inne i boden?»

 

«Det høres ut som at Herr Bisk prøver å si Mørket, syns dere ikke?» sa Siv. De andre var enige og bestemte seg for å gå opp og snakke med Mørket. Da de kom opp til leiligheten til Mørket fant de ut at han ikke var hjemme. De bestemte seg for å gå ned til herr Bisk igjen.

 

«Hva er det du prøver å si, Herr Bisk?» spurte Agnes og Hildur i kor. «Det er jo jammen godt han endelig holder kjeft, da!» sa Lars og lo for seg selv.  De andre lo også, men Herr Bisk så ikke ut til å like spøken så godt.

Han ropte vilt ;«Møhkeee, Møhkeeee!», mens han pekte bort på søppelcontaineren som stod innerst i boden. «Det ser ut som han mener at vi skal sjekke i containeren?», sa Siv. Lars så nervøst rundt seg og sa; «det er vel ikke nødvendig å sjekke i søpla, der er det jo bare søppel likevel».

Plutselig hørte de et stort dunk. Det hørtes ut som det kom fra containeren. Siv løp bort til containeren. Hun løftet lokket sakte opp, og til sin store forskrekkelse så hun en svartkledd person liggende sammenkrøpet i bunnen av containeren. «MØRKET?» hylte Siv. Agnes og Hildur løp bort til containeren og hjalp han ut. «Hva har skjedd med deg? Hvorfor er du her?» spurte Agnes. Siv skalv som bare rakkeren. Hun var allerede livredd for Mørket, og nå var hun enda reddere. «Lars», svarte Mørket andpusten. Da ropte Herr Bisk ampert «jaaaa, Laaaaath». Siv og tvillingene ble forvirret. Da de snudde seg var ikke Lars der lenger. «Hvor ble det av Lars?», spurte Hildur. De så forvirret rundt seg, og la merke til at utgangsdøra til boden stod vidåpent. «Hva mener du med Lars?» spurte Agnes.  «Det eneste jeg husker er at jeg så Lars stå foran meg med et stort balltre i hånda», svarte Mørke. Han virket lei seg. «Lars? Med et balltre? Har han blitt helt sprø?», sa Siv. «Vi får gå og snakke med han, da», sa Hildur og Agnes. De var ikke så muntre og sprudlende nå lenger.

 

De gikk opp til leiligheten til Lars i andre etasje og ringte på. Det var moren hans som åpnet døra. De spurte om Lars var hjemme, men hun sa at han var ute og syklet. «Kan vi få komme inn, likevel?» spurte Siv. Moren svarte ja, og Herr Bisk, Mørket, Siv og tvillingene gikk inn i stua. Siv bestemte seg for å gå inn på rommet til Lars, bare for å sjekke om han virkelig ikke var hjemme. Hun la merke til en liten, firkantet eske på skrivebordet hans. Hun ble nysgjerrig, åpnet boksen og fant et gebiss. Siv tok med seg gebisset ut i stua, og spurte moren til Lars; «Fru Hermansen, bruker du gebiss?». Herr Bisk begynte å hoppe og veive med armene.Han gapte opp og pekte inn i munnen sin, mens han sa «jeg, jeg!». Så røsket han gebisset ut av hendene til Siv, og puttet det i munnen sin. «Endelig! Han forbaskede drittungen! Bare vent til jeg finner han!», ropte Herr Bisk så spyttet sprutet i alle kanter. Fru Hermansen tørket bort de dråpene hun hadde fått i ansiktet. «Hvem er det du snakker om?».  «Jeg snakker om den lille snørrungen din, vel! Hvor er han?», maste Herr Bisk. Hildur og Agnes som stod borte i vinduskarmen og studerte de flotte orkideene til Fru Hermansen, ropte plutselig i kor; «Der er han! Han står utenfor boden!».

 

Alle sammen løp ned for å snakke med Lars. Herr Bisk var rasende. Han løp bort til Lars, tok tak i genseren hans med begge hendene og dyttet han opp mot veggen. «Hvorfor i granskauen har du tatt gebisset mitt, din lille fordømte rakkerunge?», glefset han.

Lars begynte plutselig å gråte. «Jeg har gjort noe fryktelig dumt. Du skjønner det at jeg har vært så lei av at du hele tiden driver og kjefter på oss. Så jeg tenkte at hvis jeg stjeler gebisset ditt, så blir du endelig litt stille.»

Herr Bisk åpnet munnen for å gi Lars en skikkelig skyllebøtte, da de plutselig hørte et stort «JIPPIIIIIII!» bak boden. De løp rundt boden, og vet du hva de så der? Det var Fru Jensen som stod og sparket FOTBALL!

Alle sammen så overrasket på hverandre, og så på Fru Jensen igjen. «Men Fru Jensen! Er ikke du lam?», spurte Siv.  Fru Jensen fikk et alvorlig ansiktsuttrykk. Så sa hun; «Lam? Jeg? Nei, jeg er jo sau». Hun lo så tårene sprutet mens hun slo seg på knærne. De andre begynte også å le. Det viste seg at Fru Jensen nylig hadde blitt operert i beina, og fått tilbake bevegeligheten i tillegg til livsgnisten.  

 

Agnes og Hildur var lei av den negative stemningen som hadde preget nabolaget hele dagen. De bestemte seg for å invitere til boller og brus på takterrassen. Herr Bisk og Mørket valgte å tilgi Lars for hans dårlige oppførsel, og fornøyde vandret alle opp til fest.

Norskeskolen