-Ta vare på hverandre!

Viktigheten av det gode samspillet var hovedtemaet da Marco Elsafadi leverte tre spesialtilpassede foredrag for elever, foresatte og ansatte ved Den Norske Skolen, Malaga. -Absolutt alt i livet handler om vennskap, samspill og et godt nettverk, sa Marco til elevene. -Inkludering er større og viktigere enn vi tror. At alle blir gode til å ta vare på menneskene rundt seg, er veldig viktig for at alle skal ha det bra, sa Marco til en sal med vidåpne ungdomsører.

Bildet: Det første Marco gjorde da han kom til skolen vår, var å slenge seg med i ballbingen, der han spilte basket med elevene og knyttet relasjon med smil, anerkjennelse og rosende ord. – Det første jeg merket da jeg kom inn i skolegården var at her var det god stemning, roser Marco.

 

Hva sier hjernen din til deg?

Tidlig i foredraget fanget Marco elevenes oppmerksomhet med å fortelle om seg selv og hvordan han hadde det på ungdomsskolen med jenter og sånt. Marco hadde ikke så god selvtillit, fordi han til stadighet fortalte seg selv at han ikke var bra nok. En jente han forelsket seg i, forelsket seg i broren hans isteden, og etterpå fortalte han til seg selv at han ikke hadde sjans. I fem år gikk Marco og fortalte Marco at han ikke var bra nok. Hjernen vår er sånn at den søker bekreftelse på alt «det den allerede vet» er sant.

Som voksen fant Marco ut at flere jenter han hadde likt i ungdomsårene, hadde likt han tilbake.

 

– Jenter: Slutt å komme med hint. Vi gutta forstår ikke hint, og ser ikke sammenhengene. Si det rett ut. Si hva du mener, sier Marco, som konkluderer med at han nok hadde hatt en mye bedre ungdomstid hvis ikke hjernen hans hele tiden hadde søkt bekreftelse for at han ikke hadde «sjans».

Selvtillit og andres mening

Under en seanse med håndsopprekning om hva elevene har av selvtillit på fant de sammen ut at alle hadde bedre selvtillit hvis de ikke tok hensyn til hva alle andre måtte mene. De fleste hadde god selvtillit når de sang, men ikke når noen skulle høre på. Det samme med klær. -Det er greit å ta på seg det man vil, og folk har ingenting med å fortelle deg hva som «ikke passer». Det er ikke noe som heter ekte og uekte klær, sier Marco.

-Det kan være utrolig tungt å være ungdom hvis man skal gå rundt og passe på hva alle andre mener hele tiden. Prøv heller å ha litt mer senka skuldre, være litt mer ekte, litt mer inkluderende, gode og snille og ikke være så opptatt av ytre fjaseting.

Karrieren som nesten druknet – i ensomhet

En av de viktigste historiene Marco delte med elevene, var den om da han fikk «drømmetilbudet sitt», og flyttet fra venner og familie i Kragerø til Kristiansand for å spille basket i eliteserien i 1995.

-Da jeg flyttet ned var jeg atten år, og hadde mine bestevenner i Kragerø.. Jeg tenkte det skulle bli «fett» å bo alene og være russ og var veldig positiv. Da kjente jeg jo ingen der, og ble loset inn på en hybel av lederen i basketballklubben, forteller han.

På toget ned gledet han seg voldsomt til å bo alene, spille basket med de aller beste. -Det ble den lengste og kjedeligste fredagen, lørdagen og søndagen jeg kan huske i hele mitt liv, sier Marco. -Jeg hadde ingen venner. Jeg gravde meg ned i mørke tanker.  -Jeg har aldri gledet meg så voldsomt til en mandag noen gang, forteller han.

Da endelig mandagen kom, ble han forsinket med papirer og inspektøren bare fortsetter å prate, slik at han kom inn til klassen sin ti minutter etter de andre, noe som er litt kjipt når det er første skoledag. -Her er Marco, den nye eleven i klassen, sier inspektøren, og så går han.

-Jeg står da i døråpningen, alene. Læreren stirrer på meg, alle stirrer på meg. – Bare kom inn. Kan ikke du komme opp til meg, sier læreren, så kan du presentere deg selv for klassen. (Hvis det er slik dere tar imot nye elever på denne skolen, må jeg bare fortelle at det er en veldig dårlig praksis)

-Helt uforberedt, får jeg beskjed om å komme opp til læreren og fortelle alle hvem jeg er. Ikke nok med at jeg skulle stå der og dumme meg ut, så var det ingen andre som sa noe. Alle visste alt om meg og jeg visste ikke noe om noen. Så sa læreren: – Da kan du få gå og sette deg, og pekte på en plass på nest siste rad ved vinduet der var det en ledig pult. -Jeg husker fortsatt turen igjennom klasserommet over alle sekkene som lå hulter til bulter foran meg, tråkka mellom sekkene og tenkte: «hvis jeg tryner over en sekk nå, så dør jeg,  Da er det over. » Den tanken husker jeg veldig tydelig, og hvorfor gjør jeg det? -Jo det er første skoledag og jeg er kjempesårbar. Jeg er livredd for å drite meg ut. Jeg har gått tre dager og har blitt kjempenedfor, og så skjer dette i første møtet med skolen.

-Når det ringer ut, reiser jeg meg opp og er på vei ut av klasserommet, og på vei ut sier jeg til meg sjøl: – hvor er du på vei da Marco? Jeg vet ikke. Hvem skal du henge med da Marco? Jeg vet ikke. Også stopper alt opp, og det slår meg: Jeg har ingen venner, ingen allianser, ingen som har kommet og hilst på meg. Det ender med at jeg snur og setter meg ved pulten min igjen. Hvorfor? -Jo for det er det eneste trygge stedet. Jeg er helt alene, og 550 elever har tatt friminutt, og tenker: Dette har jeg gledet meg til hele helga, også skjer dette. -Jeg flytter hjem til Kragerø. Jeg hadde bestemt meg.

Friminutt nummer to så ble det enda verre, for nå gadd jeg ikke å reise meg engang. Jeg hadde gitt opp, og ville bare hjem til Kragerø. Det var bare å glemme trening klokka seks, så noe eliteserie i basketspill? Det var det ikke lenger noen planer om. Det å være god i basket, betyr nada og ingenting hvis du ikke har noen å være med. -Mange elitespillere har reist hjem igjen fordi de mangler trygge rammer og å bli ivaretatt. Det sosiale er det aller viktigste i verden.

Det tredje friminuttet kom det en elev som reddet meg, mitt sosiale liv og hele idrettskarrieren min til sammen. Han het Gjert, og han snudde alt. Han kom tilbake inn i klasserommet og hentet meg ut av marerittet mitt med å si noe så enkelt som: -Hei, Marco, har du lyst til å være med ut og hilse på vennene mine? Det var det han sa. Den mest inkluderende setningen jeg har hørt i hele mitt liv. Han redda meg fra å “drukne”. -Det var dette året jeg fikk gjennombruddet mitt – et avgjørende år for hele min karriere, avslutter Marco.

-Si et ord på arabisk! Noen av jentene i salen vil høre at han virkelig kan arabisk, slik som dem. Marco nøler litt og spør hva de vil at han skal si, men så kommer han på det. -Mitt favorittord på arabisk er «Habibi» som betyr «Min kjære» jeg sier det til vennene mine, nevøen min og jeg sier det til kjæresten min. Det gir et så fint signal, det sier at vi er nære og vi bryr oss om hverandre: Her er vi..

Marco Elsafadi er født i 1976 som palestinsk flyktning i en FN-leir i Libanon. Familien flyktet til Vest-Berlin da han bare var 3 måneder gammel. Marco rakk å begynne i fjerde klasse på barnetrinnet før familien flyktet til Norge og bosatte seg i Kragerø.

Marco er høvding og stifter av stiftelsen New Page. Ved siden av engasjementet for ungdom har Marco vært basketballspiller på toppnivå i 16 år. Han har deltatt i fem norgesmesterskap, og har representert Norge på landslaget i 12 år. Marco vant Mesternes Mester i 2014, og er en tidligere deltager i Robinsonekspedisjonen.

Men først og fremst er han en fremragende foredragsholder, som gjennom sin bakgrunn som flyktning, toppidrettsutøver og år med opptrening etter sykdom har sterk egenerfaring innen mange av livets aspekter.